Eline Feiring skriver i en fin og tankevekkende artikkel om sine erfaringer med å leve med en plagsom tilstand som fortsatt er lite kjent og antakelig underdiagnostisert. Hun merket plager allerede i niårsalderen med uro, parestesier og behov for å bevege beina.
Symptomene ved denne tilstanden ble beskrevet av den engelske legen Thomas Willis (1621–75) allerede i 1672. Betegnelsen «restless legs syndrome» (RLS) ble først brukt av den svenske kirurgen Karl A. Ekbom (1907–77) i 1945. På norsk kalles tilstanden for rastløse bein.
Søvnrelatert bevegelsesforstyrrelse.
Rastløse bein er nå inkludert i The International Classification of Sleep Disorders (ICSD-2) blant søvnrelaterte bevegelsesforstyrrelser. Tilstanden kjennetegnes av et sterkt ubehag i leggene som opptrer i hvile, som oftest om kvelden og natten, og som forsvinner ved bevegelse.
Forekomsten antas å være 5–10 %. Den underliggende årsaken er fortsatt ikke fullt ut forstått, men det dopaminerge systemet er sannsynligvis involvert, og medikamenter som øker dopamininnholdet eller som stimulerer dopaminerge reseptorer kan ha god effekt på plagene.
Fordi jernmangelanemi ofte forekommer ved rastløse bein, antar man at jern kan ha betydning i patogenesen. Det er derfor viktig at man korrigerer for en jernmangelanemi. Jernlagrene bør være fulle før man ev. vurderer å gi mer spesifikk behandling for rastløse bein. Der det er en primær årsak, må denne identifiseres og behandles før symptomatisk behandling iverksettes.
Rastløse bein interfererer oftest med søvnen og disponerer dermed for andre sykdommer og kan i tillegg gi redusert livskvalitet. Jeg har møtt pasienter som utviklet depressive symptomer sekundært til plagene i beina, og kanskje spesielt sekundært til søvnplagene. Mange av disse ble kvitt sine depressive symptomer da de fikk behandling mot rastløse bein.
